Vertigo – historien bak en suksess label
Denne artikkelen tar for seg labelens første epoke, som strekker seg fra 1969 til 1973. Utgivelsene er lett gjenkjennelige, da labelen i denne perioden var i sort/hvitt, og har fått tilnavnet Swirl.
En del bruker også betegnelsen Spiral. Første utgivelse på Vertigo Swirl i England var Colosseum’s Valentyne Suite som kom i butikkene på tampen av 1969, og siste album med Swirl-label var fra det tyske bandet Atlantis, med sitt selv-titulerte debut som ble utgitt tidlig i 1973.
Det første utkastet til denne «swirl» var basert på en tegning/skisse av Marina Apollonio fra Op-Art bevegelsen som oppsto på 1960-tallet. Denne ble laget i 1967.
Selve grafikken ble så tegnet og ferdigstilt av Linda Nicol, utdannet designer, som sammen med ektemannen startet selskapet Design Machine.
Denne logoen, som forble i bruk gjennom hele plateselskapets eksistens, ble brukt som design mellom 1969 og 1973.
Vertigo ble raskt etablert som en gjenkjennelig merkevare, mye på grunn av den ikoniske ‘Vertigo Swirl‘ logo.
I omfang og variasjon er Vertigo Records meget interessant.
På labelen finner vi flere av de store bautaene fra perioden, en del mindre kjente godbiter, og liten bunke med svært obskure saker av heller tvilsom musikalsk kvalitet.
De snaut 90 utgivelsene på Vertigo Swirl varierer mye i musikalsk kvalitet, og dette er noe det ser ut til å være bred enighet om.
Selv den mest ivrige label-samleren må innrømme at det finnes utgivelser her som utelukkende er interessante på grunn av at de er utgitt på Vertigo. Det finnes en håndfull direkte dårlige Vertigo-plater som stadig skifter eiere for mange tusenlapper. Dette er rene samlerobjekter.
Det å kunne vise til en komplett rekke engelske Swirl-Vertigo er et overordnet mål for mange vinylsamlere. Vi vet at noen få av titlene er oppgitt til å ha solgt godt under 100 eksemplarer i sin tid.
Nå var det sannsynligvis produsert et større antall i førsteopplaget, men en del kan ha blitt makulert grunnet dårlig salg. Derfor har vi med enkelte ekstremt sjeldne plater og gjøre.
En interessert platesamler bruker gjerne 10-15 år på å komplettere samlingen dersom vilje og evne til å bruke penger på hobbyen er tilstede. En komplett serie antas å koste rundt 100.000-150.000 dersom man skal betale noe i nærheten av markedspris for platene.
En del av dere vil nikke gjenkjennende til begrepet Vertigo-Prog som av og til dukker opp.
Mange av utgivelsene på Vertigo går innunder begrepet progressiv rock. Det finnes ganske mange innbyrdes kjennetegn. Først og fremst kan vi ofte snakke om et britisk sound, som innebærer at mye av materialet er melodiøst og fremført av dyktige vokalister og instrumentalister.
Mye av materialet kan betegnes som middels komplekst, mindre avansert enn hos Yes, men mer progressivt enn for eksempel Pink Floyd. Det er ofte ganske mørkt, med tunge gitarer og mye hammond og mellotron.
I denne ”sekken” merket med Vertigo-prog finner vi band som Gentle Giant, Gracious, Still Life, Colosseum, Gravy Train, Beggars Opera og Cressida.
En annen og viktig retning innen Vertigo er den tidlige heavyrocken. Mest sentralt står naturlig nok Black Sabbath, som nærmest revolusjonerte rocken med sine blytunge riff og beksvarte tekst-univers. Uriah Heep’s to første album er utgitt på Vertigo, og Warhorse utga to tøffe album på labelen.
I grenselandet mellom tungrock og blues finner vi også band som Freedom, May Blitz og Juicy Lucy som alle er rimelig anerkjente den dag i dag.
Vertigo hadde også en pen portefølje av progressive band som var tungt inne i jazzens verden.
Affinity rakk bare å gi ut ett album, men dette er til gjengjeld et av labelens aller sterkeste. Den særdeles sjarmerende vokalisten Linda Hoyle fikk likevel plass til et soloalbum, som også låter meget bra. Manfred Mann ga seg med mod-pop og beatmusikk i 1969, og begynte med sitt Chapter Three, som spilte mørk, dronende progrock med tidvis massive jazz-elementer.
Nucleus og Keith Tippet var andre navn på labelen som satte sitt tydelige jazzpreg på sine utgivelser.
Den fjerde vesentlige retningen hos Vertigo var de folk-inspirerte utgivelsene. Her finner vi de suksessrike Magna Carta, som fra tid til annen blir omtalt som folkrock-versjonen av Simon and Garfunkel. Flotte vokalharmonier og sterke melodier var formelen hos dette bandet som var et av de mestselgende på Vertigo. I avdelingen for mer obskure saker finner vi Dr Strangely Strange og Tudor Lodge, som begge er spennende og av de aller dyreste.
Ved å dele opp i Vertigo-prog, hardrock, jazzrock og folk, har vi fått med oss mye, men ikke alt.
Det gjenstår en eske med usortert, og her er det mye rart. Fra det afrikansk-klingende Assagai til pubrock påvirkede Legend. Fra Joe Dummers country-klanger til Rod Stewarts flere album på denne label..
Vertigo’s Vinyl og Cover
Som hos Island Records, må vinylkvaliteten på de engelske pressingene sies å ha vært meget bra. Dette er ikke de tyngste vinylene fra 40 år tilbake, men lydkvaliteten har vært jevnt over veldig bra.
Cover-designet til Vertigo’s utgivelser var svært ofte ulaminerte i England. Papirkvaliteten har vært høy, med temmelig tykt materiale. God kvalitet i materialet gjør fortsatt at det finnes Vertigo-skiver som holder høy kvalitet både i cover og vinyl.
Standarden var utbrettcover, såkalt gatefold, men det finnes også utgivelser som var pakket i svært påkostede cover.
Både Juicy Lucy, Beggars Opera, Ramases, Mike Absalon og Jade Warrior hadde utgivelser pakket i postercover som brettet ut var i hele 6X LP-størrelse. Mest spektakulært var kanskje de helt irregulære utbrettene som blant annet prydet Tudor Lodges og Dr. Strangely Stranges utgivelser.
Vertigo benyttet seg av flere av samtidens store cover-kunstnere.
Roger Dean
har laget flere av de fargerike, fantasy-inspirerte covere.
Her finner vi bl.a utgivelser fra Mike Absalon, Clear Blue Sky, Dr. Strangely Strange, Gentle Giant (Octopus) , Ramases og Nucleus.
Marcus Keef
var kanskje den mest særegne label-kunstneren, med en serie fotografier med stemningsfulle, utenomjordiske og gjerne okkulte preg. Av de mest kjente i Keef-rekken finner vi Black Sabbath’s debutalbum, Cressida «Asylum», Colosseum’s «Valentyne Suite«, Affinity og Beggars Opera’s debutalbum.
Alle UK-utgivelser skal ha vært utstyrt med originale Vertigo Innercover.
Disse var i hovedsak trykt på hvit bakgrunn, med stor Vertigo-logo, hull til label og med skikkelig plastforing. Unntaket er Black Sabbath’s Master Of Reality, som hadde Vertigo-logoen på sort bakgrunn.
Til slutt: Jeg har riktignok Dr. Strangely Strange og «Heavy Petting» i samlinga, litt sliten, spiller bra, men mangler cover….!
Og, min favorittskive på Vertigo, både på grunn av musikken, designet, minnene……..det er Cressida med «Asylum»!
Kilde: bok av Klatte/sow
Plater fra samlinga på Vertigo Swirl
BEGGARS OPERA – PATHFINDER 1972 VERTIGO 6360 073 GER
BLACK SABBATH – BLACK SABBATH 1970 VERTIGO VO 6 UK Debutalbumet
BLACK SABBATH – PARANOID 1970 VERTIGO 6360 011 ITA
BLACK SABBATH – MASTER OF REALITY 1971 VERTIGO 6360 050 SCA
BLACK SABBATH – BLACK SABBATH VOL 4 1976 VERTIGO 6360 071 SCA
CRESSIDA – ASYLUM 1971 VERTIGO 6360025 UK
CAMPELL, JIMMY – HALF BAKED 1970 VERTIGO VEL 1000 USA
GENTLE GIANT – ACQUIRING THE TASTE 1971 VERTIGO 6360 041 UK
GENTLE GIANT – THREE FRIENDS 1972 VERTIGO 6360 070 GER
JUICY LUCY – JUICY LUCY 1969 VERTIGO VO 2 UK
MAGNA CARTA – IN CONCERT 1971 VERTIGO 6360 068 UK
MANFRED MANN CHAPTER THREE – M.M.CHAPTER THREE 1969 VO3 UK
MATTHEWS, IAN – IF YOU SAW THRO’MY EYES 1971 VEL-1002 USA
PATTO – HOLD YOUR FIRE 1971 VERTIGO 6360 032 UK En av de sjeldne
ROD STEWART -AN OLD RAINCOAT….. 1972 VERTIGO 847200 VTY Australsk
STATUS QUO – PILEDRIVER 1972 VERTIGO 6360 082 UK 1.pressing.
STATUS QUO – HELLO 1973 VERTIGO 6360 098
VARIOUS ARTISTS – THE VERTIGO ANNUAL 1970 VERTIGO 6657001 UK Dobbel alb