Nick Drake- en musikalsk skjebne

Nickolas Rodney Drake ble født i den britiske kolonien Burma (Myanmar) 19.juni 1948. Han kom fra en velstående familie, der faren var ingeniør.
De flyttet tilbake til England og landsbyen Tanworth-in-Arden i Warwickshire i 1950.
I 1957 begynte Nick Drake på en internatskole som lå i nærheten avLondon. Fire år senere begynte han på Marlborough College der han ble interessert i sport, var en periode  kaptein på skolens rugbylag.
Drake spilte piano i skoleorkesteret, og lærte seg også å spille både klarinett og saxofon. I 1965 startet han bandet The Perfumed Gardeners med fire skolekamerater, der han spilte piano og innimellom saksofon eller var vokalist. Samme år, i 1965, kjøpte Nick Drake sin første gitar.
I 1966 kom Drake inn på University of Cambridge, der han studere engelsk litteratur. Før han begynte der bestemte han seg for å tilbringe seks måneder på Aix-Marseille universitetet i Frankrike. Her opptrådte han som gatesanger sammen med venner. Det var på denne tiden Drake begynte å røyke cannabis, og våren 1967 reiste han på ferie til Marokko med venner for å «utforske» mer rundt cannabis.

Tilbake i England flyttet Nick inn i søster Gabrielle’s leilighet i London. Der møtte han medstudenten Robert Kirby, som senere  medvirket på Drakes to første album. På denne tiden hadde Drake oppdaget både den britiske og amerikanske folkrocken, og han hadde blitt påvirket av musikken til blant annet Bob Dylan, Phil Ochs, Tim Buckley og Van Morrison. Han begynte å opptre på nattklubber og kafeer i London.  Nick ble «oppdaget»i 1968 under en fredskonferanse, av Ashley Hutchings, bassisten fra Fairport Convention. 
Hutchings satte Drake i kontakt med Joe Boyd, eieren av produksjonsselskapet Witchseason Productions, som var lisensiert til Island Records. Joe Boyd hadde tidligere oppdaget Fairport Convention, og han ble mentorfigur for Drake gjennom hele karrieren hans.
Boyd tilbød Drake en kontrakt etter å bare ha hørt litt av Drake’s sanger. Drake var så sikker på at han nå skulle få gjennombruddet sitt at han bestemte seg for ikke å fullføre det siste året på Cambridge.

Første Lp utgivelse fra Nick var Five Leaves Left fra 1969.

   

Drake begynte på debutalbumet «Five Leaves Left» våren 1969 med Joe Boyd som produsent. Både Drake og Boyd var misfornøyd med strengemusiker Richard Hewsons innsats, fordi de følte at lyden ble for konvensjonell for Drakes sanger. Derfor foreslo Drake å hente inn kameraten Robert Kirby. Joe Boyd var først skeptisk til å la en person uten noen studioerfaring få være med, men etter å ha sett hvor dyktig arrangør Kirby var ble han tatt med.
Med på backing er Pentangle bassist Danny Thompson, og albumet inneholder melankolske tekstene, framført av Drake’s rolige vokal.
Albumet fikk middels kritikk da det kom ut, og det at Drake sjelden lot seg intervjue og nær sagt aldri spilte konserter, gjorde at albumet solgte dårlig, og dette gikk inn på Nick. Han likte egentlig aldri å opptre live on stage. Han var sky og beskjeden.
Dette til tross, Drake spilte sammen med John Martyn og Fairport Convention på en konsert i Royal Festival Hall.

Året etter, i 1970, kom oppfølgeren, som fikk tittelen Bryter Later. Denne solgte også dårlig, selv om journalister og musikere hyllet begge disse utgivelsene.
Bryter Later, med bruk av bass og trommer denne gang, var kanskje hans mest positive innspilling, med god hjelp fra Richard Thompson, John Cale og Chris McGregor, uten at det hjalp på salget.
John Cale medvirket på sangene «Fly» og «Northern Sky», og brukte heroin på denne tiden, derfor mistenkte Drake’s venner at også han gjorde det samme.
Boyd var imidlertid sikker på at dette albumet skulle bli en suksess, men albumet solgte mindre enn 3 000 eksemplarer og fikk varierende kritikker.

Nick Drake sleit med psyken hele tiden, og dette ble forsterket når  musikken hans ikke ble kjøpt og likt av flere.
I 1971 klarte familien å tvinge ham til å gå til en psykiater som avgjorde at han skulle begynne med  antidepressiva. Dette prøvde Drake  å skjule for vennene sine. Produsent og venn Joe Boyd hadde nå solgt selskapet sitt til Island Records, og var dratt til USA. Dette gikk også inn på Nick.
Han dro til Spania med sin nye produsent Chris Blackwell (mannen bak Island Records).

Hjemme i London igjen, ble det tredje albumet Pink Moon innspilt på 2 dager i 1971. Dette ble det siste albumet fra Nick.
Her er det kun gitar, piano og vocal, og kun av Nick selv.
Pink Moon er et øde, akustisk album, som er rangert som en av de mest nakne og dystre i rock sammenheng.
Da plata var ferdig, la han den på resepsjonsdisken i lokalet til Island Records, der den lå til den ble oppdaget en uke senere. Pink Moon solgte enda dårligere enn sine to forgjengere, selv om den fikk noen gode kritikker.
Drake ble nedbrutt, og måtte ha psykiatrisk behandling, og han gikk inn i en alvorlig depresjon.

(Sangen Pink Moon ble brukt i en VW reklame i USA i år 2000, og albumet  var en periode det femte mest solgte albumet på nettbutikken Amazon).

I 1972 dro Drake til Paris.
Her møtte han den franske singer/songwriter Francoise Hardy. Han ble spurt om å skrive sanger til henne, men det ble det aldri noe av.
Tilbake i England fikk han skrevet noen få sanger, men fortsatte å slite med sin psyke. Ingen flere album ble utgitt.
Tidlig i 1972 fikk Drake et nervøst sammenbrudd og lå på sykehus i fire uker.
Utseendet hans hadde endret seg, håret var ustelt og neglene var lange.

I juli 1974 kontaktet Drake lydtekniker John Wood og sa at han ville begynne på et fjerde album. Boyd var nå tilbake i England og de ble enig om at han skulle produsere på albumet. I selvbiografien sin skrev Boyd at Nick Drake så verre ut enn noen gang før, håret hans var fett, hendene skitne og han så sint ut. Drake var i så dårlig form at han ikke kunne synge og spille gitar samtidig.
Returen til studio gjorde riktignok at Drake så lysere på ting.
Men på grunn av Drakes dårlige helse ble innspillingen av hans fjerde album stoppet , og han var nå bare i kontakt med sine nærmeste venner og familien. Han hadde prøvd å holde kontakten med Sophia Ryde, som han hadde møtt i London i 1968. Ryde er blitt skildret som det nærmeste Drake noen gang kom en kjæreste.
Tidlig om morgenen mandag 25.november 1974 døde Nick Drake 26 år gammel. Årsaken var en overdose av Amitriptylin, en type antidepressiva. Han hadde lagt seg tidlig kvelden før etter å ha vært på besøk hos en venn hele formiddagen. Rundt solnedgang hørte foreldrene ham gå bortover gangen mot kjøkkenet, de gikk ut ifra at han skulle spise kveldsmat.
Kort tid etter returnerte han til rommet sitt og tok noen beroligende piller som skulle hjelpe ham å sove. Drake hadde ofte søvnproblemer, og han pleide å sitte oppe hele natten og høre på musikk, for så å sove til langt ut på morgenen. Moren Molly pleide ikke å forstyrre ham, men klokken tolv neste morgen la hun merke til at han lå livløs i sengen. Det lå ikke noe selvmordsbrev der, men det ble funnet et brev skrevet til Sophia Ryder.
På sin spiller lå musikken til The Brandenburger Concerto av Johann Sebastian Bach.
På nattbordet lå boka Myth of Sisyphus av Albert Camus.
I boka er temaet selvmord og livets absurditeter, et essay om det absurde.
Det ble fastslått at Drake tok sitt eget liv, men dette har en del familiemedlemmer betvilt. Faren Rodney Drake skildret dødsfallet til sønnen som uventet og uvanlig.
Han har likevel innrømmet at de gjemte aspirin og forskjellige piller for ham. Søsteren Gabrielle foretrakk å tro at han begikk selvmord istedenfor at han døde på grunn av et tragisk uhell.
Den 14.januar 1975 ble Nick Drake  gravlagt på St.Mary Magdalene Churchyard, Tanworth-in-Arden, Stratford-on-Avon, Warwickshire. (sør-øst for Birmingham)..
På gravstøtten står det: Now we rise / And we are everywhere.
Teksten er tatt fra sangen From the morning som finnes på albumet Pink Moon.

Etter Drake’s  bortgang ble det funnet  18 «nye»sanger innspilt hjemme hos sin mor Molly i Tanworth-In Arden, i perioden 1967/68.
Lp utgivelsen fra 1996, Tanworth-in-Arden 1967/68 – 18 rare home recordings, finnes følgende sanger, alle skrevet av Nick, bortsett fra 2:
Country Blues, Strollin’ Down the higway, Winter is gone, Here comes the blues, All my trials, Tomorow is such a long time, Milk and honey, Rain, Bird flew by, To the garden, Don’t think twice, it’s alright (Bob Dylan), Blues run the game (John Renbourn).

På samlealbumet Way to Blue fra 1994 er det med 2 sanger som ikke er med på noen av de 3 originalutgivelsene. Det er : Time of no replay (finnes på John Peel Session Plus...) og Black eyed dog.

Coverdesign på Five Leaves Left er av Diogentic Attempts Ltd, på Bryter Later, Nigel Waymouth, og på Pink Moon, Michael Trevithick.
De fleste foto av Nick Drake ble tatt av Keith Morris.

I 2016 kom det ut en bootleg Lp (compilation), som fikk tittelen The John Peel Session Plus……
Side A inneholder 5 låter fra John Peel’s show «Son Of Nightride», BBC Radio One august 1969.
Side B består av 5 sanger fra Studio Techniques, Nick’s Residence og The Music Room hjemme i Tanwworth-In-Arden. Disse ble spilt inn i perioden 1968-1971.
Avbildet album er utgitt på Not On Label, RLPS002, UK pressing 2016. Kjøpt på Camden Market, London i 2016.

    

I ettertid har disse 3 originale albumene til Drake blitt anerkjent som topp prestasjoner av både den britiske folk-rock scene og hele rocke singer/songwriter sjangeren. Musikken til Drake inneholdt ofte  temaer rundt melankoli, mislykkede romantikk, dødelighet og depresjon.
Ironisk nok har Drake oppnådd en langt større popularitet i tiårene etter hans død, en  kultstatus som hele tiden vokser.
I 1992 ble dokumentaren A Stranger Among Us – In Search of Nick Drake sendt på BBC 2.
Og i år 2000 ble dokumentaren A Skin Too Few: The Days of Nick Drake utgitt.
Musikken hans vil leve «til evig tid».

Nick Drake’s yngre søster Gabrielle ga ut bok om sin bror i 2004, og fikk navnet: Rememered for a while.
Gabrielle ble/er skuespiller, og har spilt i en rekke filmer og TV-serier i England. En av filmene heter Connecting Rooms, og en av TV-serien er UFO fra 1970 tallet.
Mor Molly Drake var en habil pianist, og skrev en rekke sanger og dikt. Disse ble i sin tid aldri utgitt. Hun var en middelklasse dame med masse humor og sjarme. Hun gikk bort i 1993.
Det er heldigvis utgitt en Cd med Molly, som kun heter Molly Drake. Cd inneholder 19 sanger, og ble utgitt i 2011. Cd kom ut i begrenset opplag, kun 500 eksemplar. Utgitt av Bryter Music Records. (og undertegnede er eier av 1)

Det finnes også en vinylutgave fra 2013, med de samme sangene, utgitt av Squirrel Thing Recordings.
I filmen A skin too  few- The days of Nick Drake, ble sangen How Wild The Wind Blows ( fra 2002) tatt med, den er skrevet og sunget av mor Molly.
Nick Drake ble kun 26 år gammel.

Link til Nick Drake: http://www.brytermusic.com/about/

Kilde: Oleg/Lp-info/Amg/Wikipedia/Magaziner