Atom Heart Mother – historien bak (kua)


Atom Heart Mother ble utgitt i oktober 1970, men ble framført live første gang allerede 17. januar 1970 i Lawns Center, Hull.
David Gilmour  har en gang beskrevet albumet «Atom Heart Mother» for  «our weird shit».
Men det var den gang da…
Han mener helt sikkert noe annet i dag.
Uansett, dette er min favoritt Pink Floyd skive, og trolig mitt første lp kjøp av gruppa. Og det ble mange etter hvert.
Opptakene til selve albumet startet i mars 1970 i Abbey Road Studios.
For å skrive arrangementene ble kompis Ron Geesin hyret inn. Han var en banjospiller, pianist, poet, skribent og Pink Floyd venn.
Han likte egentlig ikke musikken til Pink Floyd  særlig godt.
En kveld inviterte Geesin alle Pink Floyd gutta med på konsert i Covent Garden, for å høre på Wagner’s «Parsifal». Alle sovnet sies det….
Ved siden av jobben med «Atom Heart Mother» var Geesin og Roger Waters igang med å lage  musikk til dokumentar -og vitenskaps filmen «The Body».
EMI, plateselskapet bak Harvest Records, hadde eget orkester, Pops Orchestra, og de var tiltenkt rollen for dette verket «The Body».
Men, de folka kom ikke veldig godt overens med Geesin, og samarbeidet tok brått slutt.
Inn kom John Alldis, en vel respektert korlærer.
Under hans ledelse ble lyden av messingblåserne noe mykere og mindre aggressiv.
Dette var starten på albumets side 1. Fantasisk..

Den 27.6.1970 spilte Pink Floyd «Atom Heart Mother» på Bath Festival of Blues and Progressive Music sammen med John Alldis kor og The Philip Jones Brass Orchestra.
I juli samme år var de igjen i studio for å spille inn side 2 av albumet, som inneholder blant annet den vakre låten If av Waters.
Også Summer’68 av Richard Wright er med på side 2, med EMI’s Pops Orchestra.
Låten Fat Old Sun av Gilmour er veldig oversett, ifølge David selv. Flott låt.
Den burde vært tatt med på samleren Echoes fra 2001, mener han, men slik ble det ikke.
Vegg i vegg med studioet i Abbey Road jobbet grunnlegger av Pink Floyd, kreative Syd Barrett, med sitt andre album, kalt Barrett.
Han var innom studio til sine gamle venner, satte en stund der, sa ingenting, og bare forsvant.
Roger Keith Barret’s psykiske tilstand  da var ikke bra, og det skulle bli mye verre, dessverre.
     

Albumet avsluttes med den noe sære opplevelsen Alan’s Pscyhedelic Breakfast.
Sjekk mer info om denne skive via min Instagram konto kalt «vinyloleg».
Det er roadien Alan Styles som er mannen som blant annet sier «I like marmelade, porrige……any cereal.»
Alan Styles er avbildet på baksiden av LP’en Ummagumma fra 1969, sammen med Pete Watts, et album som kom ut året før Atom Heart Mother, det vil si i 1969.
Alan var ca 10 år eldre en Pink Floyd gutta, og var også musiker.
Han kunne spille både  munnspill, piano, sax og trompet.
Alan var roadie fra ca 1966-1971.
Han fant seg en dame på en USA turne, og bosatte seg på en husbåt i Sausalito.
Alan døde av lungebetennelse i 2011.
Fansen har i flere 10-år lurt på Atom Heart Mother filmatiske prog-rock konsert med egg, bacon og toast, hva den egentlig handler om, og var ment som. Vet ikke om vi har fått svar på det ennå.
Selv coverdesigner Hipgnosis, med dyktige Storm Thorgerson og Aubrey Powell, hadde lite peiling på dette.
Tittel som The amazing pudding på albumet  ble også diskutert.

Inspirasjon til navnet Atom Heart Mother, kom via den kjente BBC legenden  John Peel, da Pink Floyd skulle gjøre opptak hos radio BBC med John Peel.
Peel satt og leste i avisa Evening Standard, mens Waters hang over skuldra hans å kikket.
De mente at i avisa måtte de finne en passende tittel på albumet, og det gjorde de.
De stoppet på artikkelen «Atom Heart Mother Named».
Den omhandlet den 56 årige Constance Ladell, som hadde fått montert en radioaktiv plutonium pacemaker på kroppen. Dermed var tittelen på albumet plassert.

To dager senere holdt Pink Floyd konsert i Hyde Park (sammen med Third Ear Band og Kevin Ayers).
De framførte Atom Heart Mother med John Alldis Choir og Philip Jones Brass Ensemble.
Ron Geesin var ikke fornøyd med blåsearrangementet, disse ble senere delt opp i 6 forskjellige deler. (Som det også ble på albumets side 1.)
Albumet starter med Father’s Shout, en tittel Ron Geesin ønsket, etter en låt av sine favoritter, jazzpianisten Earl Hines.
Andre del er låten Breast Milky, inspirert av cover bildet, det vil si den berømte kua.
Bildet av kua er tatt i Potters Bar i Herefordshire i England. Tatt av sjefen sjøl, Storm Thorgerson.
Albumet ble gitt ut 2.oktober 1970, og ble dermed det første Pink Floyd album som nådde førsteplass på de engelske hitlister.
Lp er produsert av Norman Smith. Alan Parsons var en av teknikerne, og var senere også svært sentral i produksjonen av klassikeren The Dark side of the moon.
Dette albumet brøytet veien  videre for store salgssuksesser, et banebrytende album innen lyd og effekter.

I ettertid har ingen samlealbum  med noen låter fra klassikeren Atom Heart Mother, merkelig vil jeg si.
Filmregissør Stanley Kubrick ønsket å bruke musikken fra Atom Heart Mother  i kultfilm klassikeren 
A Clockwork Orange, da i en redigert utgave, men dette sa Pink Floyd gutta nei til.
På Chelsea Festival i 2008 ble Gilmour med på en konsert sammen med Ron Geesin der de framføre Atom Heart Mother.
Her var det med kammerkor, blåsere fra Royal College Of Music, og et italiensk tribute Pink Floyd band, kalte seg Mun Floyd.

Her er låtene på den storslåtte utgivelsen fra 1970, og min favoritt Pink Floyd skive: Atom Heart Mother
S.1 
Atom Heart Mother: Father’s Shout

Breast Milky

Mother Fore

Funky Dung

Mind Your Throats Please

Remergence

(Ron Geesin / David Gilmour / Nick Mason / Roger Waters / Richard Wright)
23:42

S.2         
If
(Roger Waters)
4:30                      

Summer ’68
(Richard Wright)
5:28      

Fat Old Sun
(David Gilmour)
5:23                      

Alan’s Psychedelic Breakfast: Rise and Shine/Sunny Side Up/Morning Glory
(David Gilmour / Nick Mason / Roger Waters / Richard Wright)
13:01    

Kilde: Oleg/lp cover/Magasiner
red. 03/2024