Vinyl er det nye formatet for musikalsk resirkulering i luksusklassen. Men skal man trykke på alle knapper hos den kresne vinylkjøperen, er det helt bestemte kriterier som må oppfylles.
Først må de originale, helst analoge, masterbåndene lokaliseres og blåses støv av, før de overlates til noen av bransjens beste ører for remastring. Der henter man fram hittil ukjente nyanser og lag av dynamikk fra originalinnspillingen. Vinyl produsert fra en digital kilde er ikke like stas. Mer brutal remiksing er strengt forbudt. Det samme er pålegg av ny vokal og instrumentering.
Nye matriser skal skjæres og plater presses på 180 eller 200 grams jomfruvinyl, i en av de små fabrikkene der bransjens kunsthåndverkere utøver faget. Tykke plater er bra fordi de er stabile, og gir rom for dypere riller med større dynamisk potensial. Platene pakkes i nøyaktige duplikater av originalomslagene, helt ned til papirkvalitet og -tykkelse.
Ekstramaterialet designes som en videreføring av originalalbumet. Skribenter i toppklassen leverer nye essays, plateselskapets hvelv støvsuges for ekstramateriale. Det hele pakkes i en boks som signaliserer eksklusivitet, artistidentitet og sjangertilhørighet. Opplaget er gjerne begrenset, og eksemplarene nummererte. Jubileumsutgaven av Miles Davis’ «Bitches Brew» trykker definitivt på alle knappene. Et mesterstykke av multimedial high end-emballering. Vinylen henter bassfylde, rom og nye detaljer i Miles’ epokegjørende jazzrock. Det er cd-versjoner med ekstramateriale for de som må ha, samt live-cd og dvd. Et tykt, fargesprakende hefte med svært gode tekster kompletterer en definitiv må ha-boks for jazzhoder med grammofon. David Bowies «Station To Station» fra 1976 i remastret luksusutgave er også en veritabel «coffee table»-plate, og et skoleeksempel på ekstravagant resirkulering med vinyl i sentrum.
Vinylboksen med Grateful Dead’s fem første studioalbum, spilt inn for Warner Bros. mellom 1967 og 1970, snakker også for seg selv. Her låter sjangeroverskridende klassikere som «Workingman’s Dead» og «American Beauty» bedre enn noen gang før, pakket i en nydelig, psykedelisk mønstret boks med nøyaktige kopier av originalomslagene på deilig, tjukk papp. «Anthem Of The Sun» og «Aoxomoxoa» er i de originale miksene, som ikke har vært tilgjengelige på vinyl på 40 år.
Bob Dylan niende utygivelse i Bootlegs-serie, «The Witmark Demos». Disse 47 demoinnspillingene med Dylan alene med kassegitaren, innspilt før han fylte 24, oppleves aller best på fire feite vinylplater. Det medfølgende heftet vinner også kraftig på det store formatet.
Norgesmester i vinyl er Rune Grammofon.
Samlerutgaven av selskapets jubileumsplate, «Twenty Centuries Of Stony Sleep», kommer i kun 100 eksemplarer, i en anonym, brun pappeske med innhold for feinschmeckere. Selve albumet er en krempressing på dobbel hvit vinyl, en unik konsertplate med Supersilent er presset på gjennomsiktig vinyl.
Annet:
Nordisk Copyright Bureau (NCB), et selskap som eies av TONO og de andre nordiske forvaltningsorganisasjonene. NCB sikrer at tekstforfattere, komponister og musikkforlag blir kompensert for bruk av musikk.
Fabrikker er forpliktet til å sørge for at de kun trykker plater som gjør at låtskriverne og musikkforlag får betalt av utgiverne.
Kilde: Dagbladet 2011