Konsert på Byscenen 8.11.2010
I snart 40 år har avantgardistene i The Residents lekt med popkultur og identitet. Fra debutalbumet «Meet The Residents», der de vridde frekt og uærbødig på et ikonisk Beatles-cover, via «Third Reich Rock’n’roll» der de dekonstruerte en rekke klassiske rockelåter til «The Commercial Album» der de peker nese både til reklame og popmusikkens tre minutters formel.
Stadig maskerte, møter vi bandet i nye masker i konsertforestillingen «Talking Light». «Chuck» på keyboard/elektronikk og «Bob» på gitar ser ut som noe underjordisk, mens rollen som ubestridt leder tas av vokalist og forteller «Randy». En vraltende klovn, ironisk nok demaskert, sliten og ser ikke bra ut . Scenografien på Byscenen er enkel men effektiv, et beskjedent stueinteriør omkranset av tre runde lyskilder som også blir brukt som objekter for videoer.
Musikalsk er The Residents fortsatt vanskelige å beskrive eller putte i bås. De entrer scenen til en julesang liknende melodi. Varemerket er stampende rytmer bak naive, surrealistiske og fordervede barnerim. Mange av sangene er av eldre dato, men tematisk passende. Som «Semolina» fra «Duck Stab/Buster & Glen», «The Old Woman» fra «Gingerbread Man», ravende gale «Die-Stay-Go» fra «The Big Bubble» og «Lillie» fra «Freak Show». Tema i «Talking Light» er et knippe uhyggelige spøkelseshistorier, fortalt vekselvis gjennom filmklipp med «eksterne» fortellere og sanger. En rekke effekter på «Randys» stemme – fra skjelvestemmen til en gammel kone, det nasale hvinet til et barn, den buldrende bassen til en fryktinngytende gjenganger – gjør ham i stand til å tre inn i en rekke roller som driver historiene effektivt framover.
Så viser det seg etter hvert at spøkelseshistoriene kun er et middel for å få frem forestillingens egentlige tematikk – alderdom, død og selvransakelse. Historiene presenteres i tredje person, som om de handlet om noen andre. De flettes sammen med beretninger om «speilfolket», truende eksistenser som ikke vil slutte å terrorisere «Randy».
I showets klimaks ser «Randy» imidlertid seg selv i speilet, blir truffet av et skarpt lys og gjennomgår en personlighetsforandring. Han blir strengere, ondere, han blir den personen han tidligere har latt seg forferde over. Det som har framstått marerittaktig blir med ett klart, historiene vi har hørt er ikke spøkelseshistorier om andres synder, men historien om «Randys» liv.
Slik sett speiler forestillingen på fascinerende vis også bandets lek med identitet gjennom 38 år. Samtidig blir vi minnet om hvordan bandet i hele sin karriere har satt opp speil mot verden og popkulturen, og gitt oss morsomme, interessante og uhyggelige vrengebilder.
Historien krever riktignok konsentrasjon, men godt hjulpet av strålende lys og lyd blir «Talking Light» knappe to timer klassisk Residents, fascinerende fortalt med beksvart humor. De skaper med «Talking Light» en intenst uhyggelig og merkelig fengslende opplevelse som fortjener å bli tenkt og tygd på i ettertid.. Deretter kan du se deg i speilet – hvis du tør.
Kilde: Adressa 2010 / sow / re. 03/2020