The Doors – London Fog 1966

Litt av historien:

Før The Doors tok musikkscenen med storm i 1967, var de hus-band på London Fog, en strandbar på Sunset Strip i Los Angeles, California. Stedet ligger bare noen skritt unna den verdensberømte Whisky a Go Go. Denne ble senere hjemmet til mange av The Doors mest legendariske forestillinger. Stedet var mest kjent som tilholdssted for sjøfolk og horer. The Doors spilte ofte for tilnærmet tomt lokale. Stedets eier var Jesse James.
The Doors åpner en virtuell tidskapsel med LONDON FOG 1966, et album som inneholder låter innspilt på klubben mai 1966. Dette er tidligere uutgitt og ikke engang kjent for å eksistere, før inntil 2015/16.
Dette markerer de aller tidligste innspillinger med bandet, og denne liveopptreden er deres aller første!!
Låtutvalget er en blanding av blues coverlåter, og med kun 2 originale Doors låter.
LONDON FOG 1966 er trolig den første av mange spesielle utgivelser som vil dukke opp, for å feire The Doors 50-årsjubileum i 2017. Det var det året debutalbumet The Doors kom ut, nemlig 4.1.1967.
Hvor var du da, og var du født da?
Joda, undertegnede var født, og var en av de heldige som fikk høre denne Lp i 1967, i Bjørnevatn, og som senere ble «avhengig» av musikk og The Doors.

LONDON FOG 1966 vil være tilgjengelig som en individuelt nummerert box, begrenset opplag på 18.000 eksemplarer. Mitt eget eksemplar er nummerert til 1487.
Album og cd inneholder sju sanger. Både CD og en 10-tommers plate er laget for å ligne på en test pressing. The Doors tekniker/produsent Bruce Botnick har mastret lyden for denne samlingen.

Esken eller boxen, er laget for å prøve å gi en ekte tidskapsel for den sagnomsuste natten på London Fog. Dette inkluderer et postkort, håndskrevet sett-liste av John Densmore, et program for Royce Hall UCLA student film screening. Inkludert i boxen er det også liner notes  fra Sunset Strip legenden Ronnie Haran-Mellen, som var talent booker på Whisky a Go-Go. Haran-Mellen så The Doors live for første gang på London Fog, og deretter booket han dem som fast husband på Whisky. Dette førte igjen til bandets signering til Elektra, og etter hvert ble bandet til superstjerner.
Det er også liner notes fra Nettie Peña, venn av Jim og Ray. De gikk sammen på universitetet i Los Angelses, forkortet til UCLA. Hun ble spurt av Jim om å ta opptak og bilder fra denne konserten, som var deres første liveopptreden. Hun fikk lånt en enkel 2-spors båndspiller fra skolen, og tok med seg sitt  Mamiya Flex kamera.
Tilstede ved London Fog på dette sagnomsuste showet var studenter fra UCLA, og unge feststemte  folk fra strandområdet. Peña var der,  fanget lyden, og  fotograferte også bandet denne kvelden. Det resulterte i fem svart/hvit bilder på 8x10cm, som er vedlegg i den omtalte boxen. Bandbildet viser en velopplagt Morrison på en trang scenen sammen med John Densmore, Robby Krieger og Ray Manzarek.  Nettie Pena skriver også at bandet gjorde sterkt inntrykk denne kvelden, publikum merket seg både Jim’s vokal og  lydbildet fra John, Ray og Robbie, som senere ble et kjennemerke for det som skjedde videre. Og det skjedde jo som kjent svært mye……

Showet på omtalte LONDON FOG 1966 skjedde samme år som The Doors spilt inn sitt selvtitulerte debutalbum. Som nevnt, utgitt i januar 1967, og albumet ble en av de mest innflytelsesrike i rockehistorien. Som mange av bandets tidlige konserter, gjenspeiler de dyp kjærlighet til blues og standarder som Muddy Waters ‘ «Rock Me» og «I’am your Hoochie Coochie Man»,som finnes på London Fog 1966. Albumet inneholder også sanger som: Please Do not Go» (Big Joe Williams), «Do not Fight It» (Wilson Pickett), og «Lucille» (R. Penniman/A.Collins).
Under sitt opphold i London Fog, skrev The Doors ofte ut nye sanger på scenen, som til slutt ville dukke opp på ulike studioalbum. På dette showet fra 1966 spilte bandet to originaler. Den første, «Strange Days», som skulle bli tittelsporet for bandets andre studioalbum, kom også ut i 1967. Denne versjonen av «Strange Days» er det eneste kjente live-opptaket. Den andre The Doors egen skrevet låt, «You make me real», ble ikke offisielt lansert på et studioalbum før den ble tatt med på «Morrison Hotel» i 1970.
Å høre «Strange Days som kom ut på deres andre album, i ferdig form så tidlig, var virkelig fantastisk,» sier Jac Holzman, president i Elektra Records som signerte The Doors til sin første platekontrakt.

Det «triste» i denne historien er at det skal finnes ett bånd til, som ingen har klart å spore opp, ennå!
Dette båndet skal inneholde The Doors første liveframføring av store låter som «The end» og «Light my fire»…!
Kanskje vil disse dukke opp en dag, det ville vært litt av en opplevelse for mange av oss Doors entusiaster og nerder.

Låtene på London Fog 1966:

Rock Me – ( Muddy Waters)
Baby, Please Do not Go – (Joe Williams)
You Make Me Real  – (Jim Morison)
Don’t fight it –  (Wilson Pickett/Steve Cropper)
I’m your Hoochie Coochie Man  – (Willie Dixon)
Strange Days – (The Doors)
Lucille  – ( Richard Penniman/Albert Collins)

Utgivelsen av disse sjeldne, ukjente opptak fra 1966, gis ut i en flott vintage «oppbevaringsbox». I boxen følger det med CD og vinyl sammen med 5 stk. 8 x 10cm sjeldne sort/hvit bilder,ølbrikke, setliste og en 3 siders maskinskrevet dokumentasjon på historien bak. Skrevet av dama som gjorde opptakene, Nettie Pena.
Utgitt i januar 2017.

   

Til slutt: noen små «funfacts» om The Doors.
Låten «Who scared you» fra den doble «Weird Scenes……» var egentlig tiltenkt på albumet Soft Parade.
Sangen «Hyacinth House» handler om hagen blomstene til gitarist Robbie Krieger.
Tekstlinja i sangen «The End»…. «end of the night», er tatt fra ei bok av Ferdinand Celine kalt » Journey to the end of the night»,
og Jim stjal følgende tekst i den samme låten :»…some are born to sweet delight..some are born to endless night» fra et sitat av William Blake.
Sangen «Moonlight Drive» var den første låten som ble spilt for Elektra’s folk som Bruce Botnick og Paul Rotchild.
Coverbildet på «Morrison Hotel»ble tatt etter en bar-runde, og tatt av kompis og fotograf Paul Ferrara.
«Roadhouse Blues» – navnet tatt fra en bar på Santa Monica Bouldevar som hadde navnet  Roadhouse. Lonnie Mack spilte bass på studioversjonen av denne sangen.
«Blue Sunday» fra Morrison Hotel var en sang til Jim Morrison’s dame Pamela.
«The End» fra debutalbumet, på 13minutt og 35 sekund, var i utgangspunktet en «lovesong» på 3 minutter, men etter en del improviseringer på London Fog On Sunset Strip i 1966 ble den til den lange album-versjonen. En klassiker…

Kilde: Oleg/div. nettsteder/platecover/magasiner