Progrocken oppsto i Storbritannia rundt år 1968, og ga rocken en ny troverdighet på grunn av samarbeidet med utøvere av klassisk musikk. Den utviklet seg fra psykedelisk rock, iblandet, jazz, folk, rock og ofte symfonisk rock med lange instrumentalpartier. 
Mange vil tenke på Jethro Tulls storslagne «Aqualung» og Ian Andersons fløytespill og karakteristiske positur. Musikere i progressiv rock var dessuten dyktige på sine instrumenter, og ofte i samarbeidet med store klassiske orkestre.
I Skandinavia fikk ordet «progrock» politisk innhold, og betegnet gruppene som formanet den rette politiske venstreorienterte lære, uavhengig av musikkstil. Det var heller ikke alle som kalte seg progressive, skriver prog entusiast Geir Hasnes i sitt flotte hefte «Progressiv rock. En kort innføring for samlere».
(Hasnes står sammen med dirigent Terje Mikkelsen bak vinylutgivelsen av Keith Emerson’s orkesterverk «Beyond The Stars», innspilt i Abbey Road Studios i London)
 The Beatles var et av bandene som gjennom sin eksperimentering med form, struktur og instrumentering la grunnmuren gjennom sin banebrytende utgive «Stg.Pepper’s Lonley Hearts Club Band » fra 1967.
Kunstrock-band som Pink Floyd, Yes, Emerson, Lake & Palmer, Genesis og King Crimson videreførte stilarten, som var særlig populær i første halvdel av 1970-tallet. Det typiske for disse gruppene var å spille inn lange låter, som ofte kunne vare i over 10 minutter, med mange og svært variernde partier.
Noe av det viktige i utviklinga av progrocken var eksperimentering med form og struktur. Man kunne gjerne bruke klassiske former.  Noen band eksperimenterte også med å lage rene suiter. 

Pink Floyd’s sang «Let There Be More Light» fra LP’en «A Saucerful of Secrets» gir oss en tominutters gitarsolo på slutten, med vreng og ekkoeffekter. Også i albumet In the Court of the Crimson King finner man instrumentaldeler som er ganske utfyllende.
Den progressive rocken bød på mange forandringer i bandbesetninger. Det tradisjonelle oppsettet med trommer, bassgitar og gitar ble riktignok beholdt, men nye instrumenter kom på banen. Strykere, treblåsere, ofte tverrfløyte, messingblås, synth, mellotron og orgler. Beatles hadde allerede brukt orkester i sangen «All You Need is Love», strykegruppe i balladen «Yesterday» og piccolotrompet med tema fra en av Bachs Brandenburg konserter i «Penny Lane». Bandet Yes vakte oppsikt da de spilte inn sitt andre album, «Time  And a word»  i 1970. De hadde med et trettimanns strykeorkester på de fleste av sangene. Slike prosjekter gjorde begrepet symfonisk rock mer aktuelt, en sjanger som sprang ut fra progrocken i 70-tallets England. Bruken av gitaren opplevde en liten renessanse med utviklinga av tappeteknikken. Gitaristen Steve Hackett fra Genesis var blant de første rockegitaristene som utøvde denne teknikken, som man kan høre på sangene «The Return of the Giant Hogweed» (Nursery Crime 1971) og «Dancing With the Moonlit Knight» (Selling England by the Pound 1973). Trommeslagerne i progrock-band kunne gjøre trommesettet til en melodisk aktør.
Sangteknikken som brukes i progrock er selvsagt varierende, men vokalistene hadde en tendens til å synge på en balansert måte uten veldig mye fylde og vibrato. Dette var spesielt på balladene, da de mer harde sangene kunne ha en mer rå stemmebruk. 
Det typiske for disse prog gruppene var å spille inn lange låter, som ofte kunne vare i over 10 minutter, med mange og svært variernde partier. Progrocken har et bredt musikalsk spekter med flere instrumenter enn det grunnleggende man finner i vanlig rock. I tillegg til hovedgitar, bassgitar og perkusjoner er lydbildet spekket med effekter fra andre instrumenter. For eksempel fløyte, orgel, diverse strengeinstrumenter og ikke minst….mellotron !
Progrockens storhetstid finner man på begynnelsen og midten av 1970-tallet. På denne tida var progrocken blitt så stor at progrock band toppet lister i både USA og Storbritannia. Flere store plateselskap opprettet «under-labler», blant de de mest kjente ble Vertigo og Harvest, mens andre plateselskap ga ut album som gikk under «progressiv rock», Island Records, Deram, Chrysalis, Charisma m. fl.
 Progrocken  var ikke bare forbeholdt britiske utøvere. I USA ble flere og flere band etablert. Electric Light Orchestra, stiftet i 1970, utøvde progressiv rock med utgangspunkt i «Beatles-sounden», og nådde stor popularitet på midten av 1970-tallet. Popstjerna Todd Rundgren beveget seg mot progrock med bandet Utopia. Bandet Rush fra Toronto slo også gjennom på midten av 1970-tallet. Blant mindre suksessfulle, men noe mer stilskapende band, finner man Dixie Dregs og Happy the Man fra USA.
I 1974 opplevde fire av progrockens store band, Yes, Emerson, Lake & Palmer, Genesis og King Crimson, store forandringer i besetning. Medlemmer av Yes og ELP forlot sine band for å prøve seg på en solokarriere. Også vokalisten i Genesis Peter Gabriel forlot sitt band, og Robert Fripp kunngjorde at King Crimson skulle oppløses etter utgivelsen av albumet Red (King Crimson fortsatte heldigvis etterpå, med stadig skiftende besetning, det samme gjorde Yes). Mange flere gode prog burde vært nevnt her, det var utrolig mange mindre obscure, veldig bra band på denne tiden.
Nevnes må uansett: T2, Van der Graaf Generator, Cressida, Caravan, Jethro Tull, PFM, Amon Duul II. Camel, Focus, Hatfield and The North, Indian Summer, Spring, Eloy, The Nice, Soft Machine, Renaissance, Ekseption, Made in Sweden, Maxophone, Magma, Wigwam, Henry Cow, Curved Air….
Av norske band i denne perioden må nevnes flotte band som: Aunt Mary, Junipher Green, Kerrs Pink, Saluki, Høst, Thule, Akasha, Ruphus, Undertakers Circus, Lucifer Was m.fl.

 Rundt 1975-1977 ble andre stilarter som punk og disco populære, og disse sjangrene tok over mye av populariteten til  progrocken. Godt etablerte progressive band som Rush, Genesis, ELP, Yes og Pink Floyd, King Crimson, Gentle Giant etc klarte likevel å holde på sin popularitet. De serverte med jevne mellomrom album som toppa lister over hele verden. Videre inn i 80-tallet ble progrock  sett litt ned på av mange, ikke minst musikkjournalister. Progressiv rock ble sett på som noe pompøst, i motsetning til de nyere, enklere musikkstilene.
Den progressive rocken levde imidlertid videre som stilart, og oppnådde ved enkelte anledninger fremdeles stor popularitet. Et eksempel på det er Pink Floyd’s konseptalbum The Wall fra 1979. På begynnelsen av 1980-tallet oppsto flere nye grupper innenfor progrock-stilen, som fra da av og helt fram til i dag til dels har vært kalt «neo-prog», for å skille dem fra den «klassiske» progrocken på 1970-tallet. Ei av de første og mest kjente av disse gruppene er Marillion, som platedebuterte i 1982.
Men, i starten av 90-årene begynte progmusikken å våkne til livet igjen, men uten det store publikum da. Men det lages veldig mye bra i denne perioden også.
Først rundt 2000 oppnådde progrocken å bli godt ansett igjen blant musikkjournalister og «nye» progfolk. Sjangeren gjorde seg bemerket på salgslistene ved band som Radiohead, The Mars Volta og en rekke andre som dukket opp etterhvert.
Fra 1960-tallet og frem til i dag har en mengde dyktige musikere og grupper entret og forlatt scenen. Disse har inspirert mange band til å gjenoppta musikkstilen i nyere tid. Eksempler på slike nyere band band er Arena, The Flower Kings, Glass Hammer, Porcupine Tree, Spock’s Beard, Big Big Train, Ayreon, IQ, Pendragon
Og, ikke mist norske grupper som: Gazpacho, Panzerpappa, Wobbler, Leprous, Tusmørke, Procosmian Fannyfidlers, White Willow, Airbag, Magic Pie, D’accord, Motorpsycho….
Noen band startet med sterk innflytelse fra 1970-tallet, men har også i senere tid utviklet  egne lydbilder og retninger. Fra progrocken kom «progressiv metal» i begynnelsen av 1980-tallet, med band som f.eks. Queensrÿche, Dream Theater, Opeth, Mastodon, Pain of Salvation, Porcupine Tree, Haken, Evergrey, Circus Maximus, Katatonia, Threshold. Alle med musikere og musikk som er sterkt inspirert av tidlig progrock.
Som nevnt er den progressive rocken  er en stilart som kombinerer grunnsjangrene rock, klassisk, psykedelisk og art rock. 
Lenge leve proggen……………..

Kilde:magasiner  / sow 2011 / red. 03/2020