Vår nye digitale virkelighet er fantastisk, men jeg er glad for at det finnes alternativer.
Det slår nesten aldri feil: Hver gang man tar seg en tur på puben, møter man en. Det er gjerne en mann, passert femti, i sin såkalt beste alder, med et glass eller tre under vesten, i relativt godt humør, man snakker om løst og fast, slik man jo gjør på en pub, og i løpet av kvelden streifer man gjerne innom temaet musikk.
Det er da det kommer:
«Ja, du vet …» begynner han, « … jeg hadde jo en gang en platesamling, men …»
Stemmen blir gjerne litt grøtete akkurat da. Han blir blank i øynene, ikke fordi han har fått tre glass, men fordi han er midt i et sorgarbeid, som handler om et mørkt og ubetenksomt øyeblikk i hans liv, en beslutning han vanligvis fortrenger, men så kommer historien om platesamlingen, som han enten solgte for en tøvete sum, eller ga bort til et loppemarked, eller stuet bort i kjelleren så det gikk mugg i den.
Utallige ganger har jeg møtt på disse mennene. De har en stor sorg i sine liv.
Ofte skylder de på kona, «som ikke ville ha alle de stygge platene i stua lenger», eller de skylder på streaming-tjenestene, som gjør alt så enkelt, slik at alle stuer nå etter hvert ikke bærer spor av hverken bøker, plater eller andre personlige samlinger, det er bare feite flatskjermer, og til nød et interiørblad som ligger framme i havet av fjernkontroller.
Jeg føler med disse mennene. For det har gått altfor fort, dette. Før noen fikk tenkt seg om, var platesamlingene et uttrykk for støv og flass og gammel-modighet.
Musikk skulle plutselig renne som vann, eller som ordre fra en server, uten særmerker, uten håndfaste bevis, uten lukt, uten smak. Alt skulle plutselig være strømlinjeformet, tettpakket, tilgjengelig ved et enkelt tastetrykk.
Problemet er at da dette skjedde, forsvant dessverre sjelen også. For på samme måte som en samling bøker, er en platesamling noe som har sjel, dybde og personlighet. Hvert enkelt eksemplar som står der i hyllen bærer merke etter en episode i livet ditt:
Det du husker,en Jethro Tull plate har kanskje et hakk fra en fest som gikk temmelig over styr, noen snublet kanskje over platespilleren mens de danset, og kanskje var det akkurat på denne festen du traff din elskede, eller en annen viktig person i ditt liv.
Den ene låten du vet, den som gir deg de samme bildene i hodet hver gang, eller det plateomslaget, der illustrasjonen er koblet direkte til en skjellsettende opplevelse, enten det måtte handle om sex & kjærlighet, galskap & sorg, vill ungdom, gråt & latter.
Hver enkelt plate som står der, den har du selv tatt et valg på, du har tenkt ja, denne ønsker jeg meg, den er fin, den vil jeg ha, dette er min musikk, den vil jeg eie.
På coveret finner du kanskje den gamle oransje prislappen, LP 4 kr. 39,50 fra Playtime, mange trønderske lesere vil huske den, og det dukker bilder opp også i mitt eget hode, bilder av alle de skattene jeg fant i plastkassene utenfor diverse platebutikker og bruktsjapper.
Selv beholdt jeg platesamlingen. Jeg sto imot. Hver dag er den der, som et vitnesbyrd om det livet jeg har levd, alle LP-ene og CD-ene står på sin vante plass, og kan tas fram og fremkalle alt jeg vil.
Den personlige samlingen vil for meg alltid overskygge verdien av en spilleliste på Spotify eler andre strømme-tjenester.
Som musikkelsker bruker jeg alle formater, men det gir meg ingen personlig glede på samme måte som de fysiske, håndfaste bevisene.
LP-platene jeg kjøpte helt fra ungdomstiden, de som alle er blitt pent tatt vare på og pleiet, og som ennå låter rent og klokkeklart, og ofte langt rikere enn det puslete lydbildet som vanligvis står på menyen i streaming-tjenestene.
Noen vil sikkert kalle dette nostalgi, men ordet nostalgi betyr faktisk hjemlengsel. Og vi har alle behov for å komme hjem, der alt startet…..
Kilde: VG søndag / red. Oleg mars 2020